Nå har vi pynta bambus og vi har kosta gølv. Nå legg vi oss og kviler og...

Fiskestang med innlagt Steinway

LOVASOA Cross-Cultural Competence Center er i oppstartfasten, og det er mye som skal ordnes med for tiden. Når dette skrives er det bare en uke til det kommer førti gjester fra Norge, og like mange her fra Madagaskar, for å diskutere mulige samarbeidsprosjekt mellom universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner. Spenningsnivået er høyt. Hotellet er faktisk ennå ikke helt ferdig, og det er heller ikke konferansesenteret. Men selv med lite møbler, og en kontainer som kanskje ikke kommer før konferansen skal vi klare å få dette til. Kontaineren inneholder forresten både senger, håndklær, drikkeglass og lydanlegg...

”Lovasoa” betyr ”den gode arv”. Noe av arven er den gamle norske skolen her på Antsirabe, med internatet og alle de andre bygningene. Den beste arven er likevel det som er grunnen til at alt dette ble bygget – at noen trodde de hadde noe å fare med, bokstavlig talt, og de fór til Madagaskar med det.  Der etterlot de seg en arv som har gitt avkastning: Den gassisk-lutherske kirke, en kirke som nå teller mer enn to millioner medlemmer. 

STEINWAY PÅ 22 BEIN OVER TUNET

I de travle forberedelsene her, hvor vi også har gått gjennom alt som hører dette tunet til, dukker det opp mye spennende. For eksempel dette pianoet fra slutten av 1800-tallet. En ekte Steinway, selve pianoverdens Stradivarius, har stått ubrukt her på skolen lenge. Noen mener at det ble samlet inn en god del penger for å få dette ut rett etter krigen. Når man skulle ha et piano til selveste Madagaskar, ja, da skulle det være et som skulle vare lenge. Og lenge har det vart, men det trengte litt ekstra oppmerksomhet for å komme igang. Nå har vi gjort det som gjøres kan innvendig, og der fant vi at det sto skrevet med sirlig blyantskrift at det var stemt i både 1913 og 1928. Nå er det stemt igjen, og settes inn i en nyoppusset konferansesal og brukes på konferansen i neste uke.

Rett utenfor porten sitter en gammel mann, som rett nok ikke har sittet siden 1913 eller 1928, men som i alle fall har sittet her siden Anna gikk på den norske skolen her på åtti-tallet. Med en tom hatt foran seg sitter han tålmodig og venter på en liten slant til mat. Han gjennomgår ingen bli-ny-operasjon slik som LOVASOA-senteret her, eller Steinway-pianoet. Kontrastene er store.

Noen kan sikkert lure på hvorfor vi forbereder en stor konferanse med professorer og dekaner, som skal sove i et flott hotell her og spise førsteklasses mat i restauranten. Utenfor murene sitter rekker av fattige, som kanskje, og bare hvis de hører godt etter, kan høre pianomusikk i det fjerne. Jo, det er så enkelt - og så vanskelig - som det kan oppsummeres i det forslitte uttrykket: ”Møter du en sulten, gi ham en fiskestang, ikke en fisk”. I misjonskretser blir dette enda mer meningsfullt: LOVASOA skal gi fisk både til kropp og sjel, men er også med på å gi kirken her ute en super fiskestang – en spesialmodell med Steinway-piano – som kan gi mat på mange måter. Det kalles organisasjonsutvikling eller kompetansebygging, og kan sørge for at neste generasjon tiggere utenfor porten kan sende sine barn på skolen, og få et bedre liv. Så får vi fortsatt også putte noe i hatten til tiggerne utenfor, de som ikke lenger kan bruke fiskestang, men er avhengig av fisk hver dag for å overleve.

Lenge stille

Det har vært lenge stille herfra. Det har med mange ting å gjøre, men særlig nettproblemer. Tiltaket er litt større når man må bruke en annen maskin, og sette seg opp på kontoret natterstid (det er da det evt. finnes tid) for å få ut en post. Men nå sitter jeg og skriver på hjemmemaskinen, og gleder meg over solid nettilgang. Så er det mye som kunne vært skrevet om nå: Om LOVASOA CCCC, hvor nettverkskonferansen nærmer seg med stormskritt - en stor ilddåp der mange gjester fra både Norge og Madagaskar skal ytes det beste av service og få med seg en faglig interessant og velorganisert konferanse. Tre uker igjen.... Huff! Før det må nemlig Lovasoa Hotel bli ferdig, konferansesenteret må bli ferdig, containeren må slippe igjennom tollen (det er der alt utstyret er), og tusen andre ting må ordnes. Den nytilsatte hotel- og restaurantsjefen skulle egentlig begynt å jobbe nå - og tatt mye av ansvaret, men pga problemer i familien måtte hun plutselig slutte - før hun fikk begynt. Det passet dårlig både for henne og oss!

Ellers kunne vi skrevet om misjonærmøtet der vi var sammen noen dager alle kollegaene her på øya. Bibeltimer på norsk ! Det var fine og rolige dager!



Men så velger vi bare å poste noen bilder fra forrige uke. Da fikk vi noen dager ferie/avspasering. Det er slik at når man bor på et sånt sted så blir det ofte mye arbeid, og for i det hele tatt å få en pause, må man stikke litt av. Vi stakk til Morondava. Som dere ser på bildene hadde vi det bra!
 

På vei til Morondava. Erosjonen har nesten spist opp veien.

"Kinapaviljongen" - snart framme

I mangel av Elg kan vi her vise en Baobab i solnedgang

Deilig på stranda

Første mann uti

Mer strand

Fotosession i Baobaoskogen

Flere kilo mango hver dag. Modne fra trærne - fantastisk godt!

Jaona fra Mahasoa

Forleden var Jaona innom. Noen kjenner ham som katekisten i Mahasoa. (Venneborg menighet har vært vennskapsmenighet). Han var safir-lykkejeger i Ilakaka, men ble kalt til å være evangelist i Mahambaka. Mahambaka betyr noe i nærheten av "som svindler", og er navnet på en elv som stadig flommet over. De syntes det var litt dumt å kalle kirken der "den som svindler", så de valgte et annet navn. Kirken ble hetende Mahasoa ("som gjør godt"), og ble bygget av noen få kristne i landsbyen. Da de var nesten ferdige med kirke-jord-veggen kom regntida, og hele prosjektet stod i fare for å rase sammen, og slik ble vi kjent: De kom til oss i Fandriana og lurte på om det var mulig at de få 500 kr til et kirketak. De fikk det. Men altså, Jaona, som var evangelist der, fikk senere gå på bibelskole, og siden katekistopplæring. Han var best i sin klasse, og så ble det presteutdanning, og i forleden stod han her på kontoret mitt og inviterte oss til innvielsen. Kone hadde han funnet seg også.

Å møte sånne personer igjen, sånne som vi har fått følge gjennom 10 år, og som har jobbet gratis uten underhold for kirken, og på egne midler og mye vilje har klart å oppfylle sin drøm (å få bli en (underbetalt) prest) er veldig fint. Deraina anie Andriamanitra ô!

LOVASOA

Det er på høy tid å begynne å blogge litt mer om det som opptar mest tid og tankekraft her ute: LOVASOA CCCC - Lovasoa Cross-Cultural Competence Center. Det er her jeg (det er Anders som skriver) har min jobb. Lovasoa er et spennende prosjekt. Jeg husker fra når vi var her ute for 8-10 år siden var det mye snakk om at det lenge hadde vært mye snakk om hva man skulle gjøre med dette flotte stedet den dagen det ikke lenger var driftsgrunnlag for norsk skole og internat. Denne prosessen har pågått hele veien, og nå heter det altså ikke Sekoly Norvezianina, eller DNSM, men Lovasoa CCCC. Lovasoa betyr "god arv", og spiller på at den gassisk-lutherske kirken her (FLM) har arvet området fra NMS. Sammen har nå NMS og FLM dannet Lovasoa CCCC som er et tverrkulturelt kurs og konferansesenter med hotell og restaurant, gjestehus, konferansefasiliteter, etter hvert også museum (spesielt om den lange gassisk-norske historien her ute), bibliotek(er) og arkiv. Mye støtte har de fått av den norske staten, og for FLM og NMS vil dette senteret bety mye! Vår oppgave her er også å koordinere og fasilitere samarbeid mellom gassiske og norske utdanningsinstitusjoner, og det er her jeg har fått min fjonge tittel: Coordinator of Studies. Denne uken har jeg vært i Antananarivo og snakket med flere med tanke på å utvide slike samarbeid. Mange universiteter og høgskoler er inne allerede, og flere kommer til både i Norge og på Madagaskar. I November (28-30) skal vi ha en nettverkskonferanse med representanter fra mange institusjoner. Det blir ildprøven! Mye skal gjøres her før den tid. Bla a skal rehabilitasjonen av både gjestehuset (gml. internatet) og konferansebygget (gml skolen) bli ferdig. Senger, myggnett, kjeler, lamper, gardiner, madrassbeskyttere og liknende skal også på plass før det, og aller viktigst: En skikkelig infrastruktur.  


Vel... det var sikkert nok i første omgang. -Bare en første dose informasjon om Lovasoa CCCC og hva som foregår her. Hvis noen vil se mer posting om Lovasoa kan de søke det opp på facebook. (http://www.facebook.com/pages/Lovasoa-CCCC/253767497997422) Der legger jeg ut mer statuser og info. Vi må også få opp en nettside snart. Det er én av 679 prioriterte oppgaver som helst skulle vært ferdig i går. Doméne er i alle fall skaffet: www.lovasoa.mg



Senere skal jeg legge ut litt om våre fantastiske medarbeidere. Både de som er arvet i den gode arven og de som er flunkende nye. Det ser veldig lovende ut for framtiden her! Under her er noen beilder fra rehabiliteringen. Kanskje nonsens for noen, men for dere som har vært her kan det jo være interessant å se etter hvert som arbeidet går fremover?!?!

Det gamle internatet totalrehabiliteres, og får 17 flotte rom med bad, restaurant mm!

Akkurat nå ser det ganske stygt ut, men håpet er at det skal bli ferdig i god tid før konferansen i november

I kjelleren på kompetansebygget. Her skal det bli bordtennis ol. Elevene ved den norske skolen har satt sine avtrykk tidligere...

Noen som vedkjenner seg denne? Man blir litt melankolsk av å fjerne sånt fordi det skal fornyes og rehabiliteres...

Ustemt

Til tross for overskriften handler dette blogginnlegget ikke om musikk. På gassisk brukes nemlig ett og samme ord om det å være ustemt og....  det å ha diaré. Derfor kan man for eksempel si mens man stemmer gitaren på en konsert: "Eny, na ny olom-belona aza, dia mivalana indraindray", også ler alle sammen så de rister. (Ja, selv mennesker kan jo være ustemte/ha diaré iblant). 
Til poenget: Vi har vært ganske så friske alle sammen hele tida denne første måneden på Madagaskar. Dvs. alle av oss som ikke putter alt i munnen hele tida. Vi har nemlig to medlemmer av familien som har det med å spise sand/suge på steiner/rulle seg rundt i støv og skitt, og begge disse er for tiden skikkelig ustemte. Ikke nok med at de er ustemte om dagen, men hver natt betaler de også. (På gassisk brukes det samme ordet om det å kaste opp og det å betale) Helst hver sin natt, faktisk, slik at foreldrene ikke får sove. Skulle nesten tro de avtaler seg i mellom før de legger seg: "Stellef, i natt er det din tur: I natt får du betale slik at mamma og pappa må være våkne". "OK", tror jeg han svarer storesøstera si, "og da får jeg sove i deres seng hele natta også". "Ja, vel, så tar jeg neste natt", sier kanskje Norunn, og tenker at hun kanskje må spise litt ekstra sand fra volleyballbanen i morgen for å være sikker på at hun får noe å betale med neste natt igjen. 


Det er altså ganske bra med oss, men de to minste har problemer med å holde på føden. De er fortsatt blide og glade, men foreldrene begynner å ønske litt mer finstemte og ikke så ustemte barn. Håper det går over snart ... 

Vi synes det er litt vanskelig å finne et virkelig illustrerende bilde til denne posten, og har valgt å vise et bilde av en lemur som peller seg i øret i stedet. 

Fandriana

Vi er akkurat hjemme etter en todagerstur til Fandriana. Kaspars kommentar: "dette er det rareste jeg har vært med på", kan i grunnen oppsummere... 
Det vár rart å komme tilbake. Vi fikk overnatte i huset der vi bodde i fire år. Det brukes nå til utleie, og var ledig så vi kunne ha det en natt. Kaspar kjente seg igjen, og kunne fortelle hvor hønene hadde vært, og hvor skilpaddene hadde vært, hvor vi lagde peanøttsmør osv. Magne kjente seg ikke så godt igjen, men det ligger nok litt "i lufta". Han smilte godt da vi viste han huset nede hos Mme Lala (huset til rektor) hvor de ofte var, og han gikk i skapet og hentet seg bananer selv. Noen av de gamle vennene til Magne og Kaspar var der, så de spilte fotball og lekte sammen. 

Gutta i Fandriana anno 2011

Gjengen i 2006 

Vi hadde med oss hushjelpene vi hadde i 2006, og på veien var vi innom og spiste på Motel Violet. Akkurat som det hendte vi gjorde for fem år siden. Lolona og Elianne har heller ikke vært i Fandriana i mellomtiden, og ville gjerne være med på helgeturen. 

Piffi på gulost

Men kvelden før - på fredag - hadde vi også besøk her på Antsirabe. Richard var innom, og det var et kjempekoselig gjensyn. Han var med og spilte kinect, og tok seg helt ut sammen med med Magne. Han smakte også Magnes livrett: Gulost med piffikydder (som han har fått av Sondre). Da ble vi også invitert til søndagsmiddag hjemme hos Richard og Oly i Fandriana. 

Oly disket opp med allslags mat på sønda

Det var veldig spesielt for oss å komme til Fandriana. Vi har kanskje fortalt tidligere om en gammel dame som pleide å komme på besøk til oss for å be. Raminosoa, heter hun, og prydet forsiden på Misjonstidene en gang rundt årtusenskiftet (for dere som måtte ha arkiv). Vi regnet nok ikke med å få møtes igjen da vi tok farvel i 2006, men nå kunne vi gå på besøk til henne. Hun fylte 90 år i mars. Da hun så oss holdt hun på å gå i bakken, og gråt av glede. Vi ble med inn en liten tur, og satte oss ned litt, og hun gjorde som hun pleide: Ba. "Du skjønner det, Jesus, at jeg er så glad for å se disse igjen, og takker deg så av hele meg for at vi fikk møtes igjen her nede, og snart skal vi få synge sammen..", ba hun, og stemte i "den himmelske lovsang" med sin 90 år gamle stemme. Da vi var ferdige rusket hun borti Norunn, og sa: Denne sangen skal vi synge når vi kommer til Himmelen også!". Et sterkt møte var det, og man må bare bli glad når man får treffe slike mennesker som lever så nært opp til Gud. Hun begynner visst å bli rørete, og jeg tror nok det går an å si at hun allerede lever sånn halveis inn i Himmelen. Veien er kort for henne - hun har levd hele livet sånn. En gang fortalte hun oss fra de to mest dramatiske årene av sitt liv, da hun rømte fra et blodig opprør på kysten, og holdt til på flukt i regnskogen i over to år, før hun til slutt sammen med sin mann kom fram til Fandriana. Da minnet hun sin mann på at de hadde bedt Gud om hjelp, og lovet at de skulle holde seg nær til ham hvis de kom levende fra det. Det løftet har hun holdt. 

Raminosoa foran huset der hun bor

Granly støttet den Lutherske Barneskolen i Fandriana med en del penger i misjonsprosjektet i 2009 (?). Det resulterte i et fint bygg med klasserom nede, og bibliotek og kontor oppe. Vi kan bekrefte at det står stødig og fint, og at det er innviet og alt i orden. De andre skolebygningene der er ganske forfalne. De har stått siden 1930 tror de, og kunne godt trengt litt puss de også, men her er i alle fall pengene kommet godt til nytte.

Jacky sammen med yngste datter, Olivia.

Fra venstre: hushjelpen til Richard og Oly. Olys søster, Oly og dattera Toky, resten er sikkert kjente fjes.

Endelig blogg

Hei! I dag reiser vi til Fandriana på besøk. Der bodde vi fra 2002 til 2006. Det blir veldig spennende å komme tilbake. Vi tar med oss Elianne og Lolona. Lolona var hushjelpa vår da (og er det nå også), og Elianne var den som passet på Kaspar og Magne de fire åra. De gleder seg også til å komme tilbake.
Det er ca 2,5 timer kjøre, og veien er visst blitt dårligere. Strømmen er også like dårlig, så vi ser på det som en hyttetur på fjellet. I går kveld var Richard (som var i Norge i to år og jobbet på Granly Skole) innom her. Han var på vei til et bryllup, men han bor jo i Fandriana og jobber på lærerhøgskolen der. Vi skal til dem på middag på søndag. 

Vi forsøker å legge ut noen bilder og litt info etterhvert her på bloggen, men vi har fortsatt store problemer med nettet, så det blir nok ganske skralt den første tida.

Alt er bra så langt! Dagene flyr, ungene trives, og det er mye å gjøre på jobben. Bildet er fra en velkomsttur i Lemurparken i Tana. (Lemurene var ikke til stede da bildet ble tatt). Representanten tok med seg de nye misjonærene på en koselig søndagstur med hyggelig selskap og god mat.