torsdag 29. september 2011

Ustemt

Til tross for overskriften handler dette blogginnlegget ikke om musikk. På gassisk brukes nemlig ett og samme ord om det å være ustemt og....  det å ha diaré. Derfor kan man for eksempel si mens man stemmer gitaren på en konsert: "Eny, na ny olom-belona aza, dia mivalana indraindray", også ler alle sammen så de rister. (Ja, selv mennesker kan jo være ustemte/ha diaré iblant). 
Til poenget: Vi har vært ganske så friske alle sammen hele tida denne første måneden på Madagaskar. Dvs. alle av oss som ikke putter alt i munnen hele tida. Vi har nemlig to medlemmer av familien som har det med å spise sand/suge på steiner/rulle seg rundt i støv og skitt, og begge disse er for tiden skikkelig ustemte. Ikke nok med at de er ustemte om dagen, men hver natt betaler de også. (På gassisk brukes det samme ordet om det å kaste opp og det å betale) Helst hver sin natt, faktisk, slik at foreldrene ikke får sove. Skulle nesten tro de avtaler seg i mellom før de legger seg: "Stellef, i natt er det din tur: I natt får du betale slik at mamma og pappa må være våkne". "OK", tror jeg han svarer storesøstera si, "og da får jeg sove i deres seng hele natta også". "Ja, vel, så tar jeg neste natt", sier kanskje Norunn, og tenker at hun kanskje må spise litt ekstra sand fra volleyballbanen i morgen for å være sikker på at hun får noe å betale med neste natt igjen. 


Det er altså ganske bra med oss, men de to minste har problemer med å holde på føden. De er fortsatt blide og glade, men foreldrene begynner å ønske litt mer finstemte og ikke så ustemte barn. Håper det går over snart ... 


Vi synes det er litt vanskelig å finne et virkelig illustrerende bilde til denne posten, og har valgt å vise et bilde av en lemur som peller seg i øret i stedet. 

søndag 25. september 2011

Fandriana

Vi er akkurat hjemme etter en todagerstur til Fandriana. Kaspars kommentar: "dette er det rareste jeg har vært med på", kan i grunnen oppsummere... 
Det vár rart å komme tilbake. Vi fikk overnatte i huset der vi bodde i fire år. Det brukes nå til utleie, og var ledig så vi kunne ha det en natt. Kaspar kjente seg igjen, og kunne fortelle hvor hønene hadde vært, og hvor skilpaddene hadde vært, hvor vi lagde peanøttsmør osv. Magne kjente seg ikke så godt igjen, men det ligger nok litt "i lufta". Han smilte godt da vi viste han huset nede hos Mme Lala (huset til rektor) hvor de ofte var, og han gikk i skapet og hentet seg bananer selv. Noen av de gamle vennene til Magne og Kaspar var der, så de spilte fotball og lekte sammen. 


Gutta i Fandriana anno 2011

Gjengen i 2006 


Vi hadde med oss hushjelpene vi hadde i 2006, og på veien var vi innom og spiste på Motel Violet. Akkurat som det hendte vi gjorde for fem år siden. Lolona og Elianne har heller ikke vært i Fandriana i mellomtiden, og ville gjerne være med på helgeturen. 
Piffi på gulost
Men kvelden før - på fredag - hadde vi også besøk her på Antsirabe. Richard var innom, og det var et kjempekoselig gjensyn. Han var med og spilte kinect, og tok seg helt ut sammen med med Magne. Han smakte også Magnes livrett: Gulost med piffikydder (som han har fått av Sondre). Da ble vi også invitert til søndagsmiddag hjemme hos Richard og Oly i Fandriana. 


Oly disket opp med allslags mat på sønda
Det var veldig spesielt for oss å komme til Fandriana. Vi har kanskje fortalt tidligere om en gammel dame som pleide å komme på besøk til oss for å be. Raminosoa, heter hun, og prydet forsiden på Misjonstidene en gang rundt årtusenskiftet (for dere som måtte ha arkiv). Vi regnet nok ikke med å få møtes igjen da vi tok farvel i 2006, men nå kunne vi gå på besøk til henne. Hun fylte 90 år i mars. Da hun så oss holdt hun på å gå i bakken, og gråt av glede. Vi ble med inn en liten tur, og satte oss ned litt, og hun gjorde som hun pleide: Ba. "Du skjønner det, Jesus, at jeg er så glad for å se disse igjen, og takker deg så av hele meg for at vi fikk møtes igjen her nede, og snart skal vi få synge sammen..", ba hun, og stemte i "den himmelske lovsang" med sin 90 år gamle stemme. Da vi var ferdige rusket hun borti Norunn, og sa: Denne sangen skal vi synge når vi kommer til Himmelen også!". Et sterkt møte var det, og man må bare bli glad når man får treffe slike mennesker som lever så nært opp til Gud. Hun begynner visst å bli rørete, og jeg tror nok det går an å si at hun allerede lever sånn halveis inn i Himmelen. Veien er kort for henne - hun har levd hele livet sånn. En gang fortalte hun oss fra de to mest dramatiske årene av sitt liv, da hun rømte fra et blodig opprør på kysten, og holdt til på flukt i regnskogen i over to år, før hun til slutt sammen med sin mann kom fram til Fandriana. Da minnet hun sin mann på at de hadde bedt Gud om hjelp, og lovet at de skulle holde seg nær til ham hvis de kom levende fra det. Det løftet har hun holdt. 




Raminosoa foran huset der hun bor
















Granly støttet den Lutherske Barneskolen i Fandriana med en del penger i misjonsprosjektet i 2009 (?). Det resulterte i et fint bygg med klasserom nede, og bibliotek og kontor oppe. Vi kan bekrefte at det står stødig og fint, og at det er innviet og alt i orden. De andre skolebygningene der er ganske forfalne. De har stått siden 1930 tror de, og kunne godt trengt litt puss de også, men her er i alle fall pengene kommet godt til nytte.




Jacky sammen med yngste datter, Olivia.






Fra venstre: hushjelpen til Richard og Oly. Olys søster, Oly og dattera Toky, resten er sikkert kjente fjes.

fredag 23. september 2011

Endelig blogg

Hei! I dag reiser vi til Fandriana på besøk. Der bodde vi fra 2002 til 2006. Det blir veldig spennende å komme tilbake. Vi tar med oss Elianne og Lolona. Lolona var hushjelpa vår da (og er det nå også), og Elianne var den som passet på Kaspar og Magne de fire åra. De gleder seg også til å komme tilbake.
Det er ca 2,5 timer kjøre, og veien er visst blitt dårligere. Strømmen er også like dårlig, så vi ser på det som en hyttetur på fjellet. I går kveld var Richard (som var i Norge i to år og jobbet på Granly Skole) innom her. Han var på vei til et bryllup, men han bor jo i Fandriana og jobber på lærerhøgskolen der. Vi skal til dem på middag på søndag. 

Vi forsøker å legge ut noen bilder og litt info etterhvert her på bloggen, men vi har fortsatt store problemer med nettet, så det blir nok ganske skralt den første tida.


Alt er bra så langt! Dagene flyr, ungene trives, og det er mye å gjøre på jobben. Bildet er fra en velkomsttur i Lemurparken i Tana. (Lemurene var ikke til stede da bildet ble tatt). Representanten tok med seg de nye misjonærene på en koselig søndagstur med hyggelig selskap og god mat.