Mangarano

Litt om Annas aktiviteter:

Nyheter fra Mangarano. Hjelp til selvhjelp. Selvstendighet og verdighet.

Mangarano er et navn som lyder kjent for mange misjonsvenner. Det har vært et senter for diakoni, arbeid blant spedalske i mange år. NMS startet spedalskarbeid på Madagaskar ca 1880. I Antsirabe hadde de først et senter som måtte flyttes da byen utvidet seg. Mangarano ligger oppe i høyden sør-vest for Antsirabe. Mangarano stod ferdig i 1918. Det ble en av verdens største spedalskkolonier.

Jean Baptiste

Tidligere var det bare en vei ut av Mangarano, og det var mot vest der gravplassen ligger. Før 1950 hadde en ikke behandling for denne sykdommen. Da var det en nødvendighet å isolere disse pasientene. På 1950-tallet kom medisinene til Madagaskar, og flere ble friske og sendt hjem. Noen ble værende på Mangarano av forskjellige grunner. Enten at de var så fysisk merket av sykdommen eller at de ikke hadde noen til å hjelpe seg. Noen steder var de også utstøtt. Det kan være en utfordring den dag i dag også.

Jean Baptiste er en av de som har vært lengst på Mangarano, han er 83 år, og er ved dårlig helse. Han var katekist i menigheten på Mangarano i mange år. Alltid tok han i mot gjester med et stort smil og med disse forkrøpla hendene i været. Bildet av han har satt seg på netthinnen til mange som har besøkt stedet. Nå er det Marie som er leder på Mangarano. Hun er en god og motivert medarbeider for meg. Hun er datter av Jean Baptiste, og har jobbet på Mangarano i 9 år. 

Vi kan på en måte si at vi driver med inclusion på Mangarano nå. Dette går ut på å inkludere mennesker med forskjellig handicap i samfunnet. Vi har det i blinde-og døveskolene her ute. Det har ikke kommet nye pasienter til Mangarano siden 2004. Staten gir gratis behandling for sykdommen gjennom sykehus og helsesentra rundt om i landet. Det er ikke mange nye tilfeller per år, de som er lengst ute på landet kan komme sent til, men det er et tilbud for dem. Vi mener også at det beste er om pasientene får være i lokalsamfunnet, og ikke isoleres for så å kanskje ikke komme tilbake til familien sin igjen.

De siste årene har Mangarano fungert mer som et oppholdssted/sykehjem for funksjonshemmede.

Da jeg gikk inn i oppgaven der i fjor startet jeg med personintervjuer for å sette meg inn i den enkeltes situasjon. Jeg finner da ut underveis at disse beboerne har mange kvaliteter og evner. Mange av de er også gift med funksjonsfriske og har barn. De kan ikke lenger kalles pasienter, for de er friske fra sin sykdom. De har noe variert funksjonstap, men stort sett så er dette personer som ikke er avhengig av barmhjertighetshjelp resten av livet.

Den måten å hjelpe på kan derimot virke mot sin hensikt. De blir sittende og vente på hjelp, med andre ord veldig pasifiserende.

Vi har også tatt pasientene med på hjemmebesøk. Det har vært krevende å komme til overalt pga dårlige veier, men vi har nådd frem til noen. Det er fantastisk å se når de møter familien sin igjen etter mange år, og får vite at mor fortsatt lever. Edmond var en av disse. Vi greide ikke å komme frem til der mora bodde, men han traff tanta som kunne fortelle at hun fremdeles var i live. Vi skal prøve å komme dit igjen nå om ikke lenge for å se om det er noen mulighet for han å flytte dit sammen med kone og barn. Vi håper også at han får treffe sin mor igjen.

Vi kommer ikke utenom at den beste hjelpen vi kan gi disse menneskene er hjelp til selvhjelp. Det at de ser at de kan faktisk leve et selvstendig liv uten å være avhengig av hjelp utenfra, gir dem en helt annet selvbilde og verdighet.

Når en er vant til å få det meste servert på fat, vil det også være svært utfordrende for mange å tenke nytt. Spesielt i dette fattige landet som Madagaskar er. Vi satser først og fremst på de unge, som er fra 20 år og oppover til ca 65 år. De som er eldre enn det og i tillegg ikke har noe rundt seg, må vi finne andre løsninger til. Vi tenker at det kan være en mulighet til å flytte dem til et annet omsorgssenter kirken driver, eller beholde en liten avdeling, som da vil fungere som et slags sykehjem, på Mangarano.

Det som er det beste er om vi får flyttet beboerne dit de kom fra en gang. Ingen kan tvinges tilbake, men vi forsøker å oppmuntre dem til å gjøre det. En annen løsning er at de evt kan få bygget seg et hus i landsbyen utenfor Mangarano.

Dette er ingen lett prosess, men for øyeblikket er teamet, som består av meg, Marie (lederen for Mangarano) og Tahiana (lederen for de diakonale prosjektene i Antsirabe synoden) veldig motiverte. Vi jobber godt sammen, mot samme mål. Jeg har vært innstilt på å møte motgang både her og der, men til nå har ting løst seg på en god måte.

Godt nytt er at vi allerede har to beboere som har skrevet under kontrakt på løsrivelse fra senteret. Det vi har hatt som utgangspunkt er 2 mill MGA, litt i overkant av 5000 NOK, som de har fått i et slags stipend. Disse to første har valgt å kjøpe seg ei ku med kalv. Det er fortsatt litt penger igjen, som de kan bruke til å starte en liten business med, og på den måten spare sakte men sikkert penger til å bygge seg hus eller andre ting de måtte finne på.

Richard var den første beboeren som skrev under. Etter første samtale på kontoret, hvor han skjønte hvor dette bar hen, ble han svimmel og redd. Marie som er der oppe hele tiden, har vært vedig flink til å motivere, forklare og gi støtte til de som har hatt behov for det. Det endte med at Richard ble veldig utålmodig, og kunne nesten ikke vente på at alle formalitene skulle være i orden før han fikk kua si. Han er gift og har tre sønner boende hos seg. De bor i et hus som eies av FLM utenfor senteret. Det ser ut til at FLM vil gi dem kontrakt på at de kan bo der og dyrke jorda.

Victoire er den andre som er løsrevet fra senteret. Hun og mannen har bygget seg hus selv utenfor senteret. De har også investert i ei ku og en kalv. Andre små prosjekt som de vil starte med, er enda ikke avklart.

Vi merker at de andre beboerne blir motivert av å se på disse to som gikk ut først. Det er flere av de som er i gang med å tenke prosjekt og hvor de evt skal bo.

Hva som skjer med Mangarano videre er veldig usikkert. FLM eier stedet, og tenker i første omgang på å leie det bort til andre interesserte, det er ca 250 hektar med jord, så det blir sannsynlig leid bort til non som kan dyrke jorda.

Det er spennende tider vi går i møte, det tar tid, det koster penger, så vi trenger støtte til dette prosjektet, og ikke minst forbønn. Det å legge alle avgjørelser, prosesser, beboerne og deres fremtid i Guds hender er det viktigste vi kan gjøre.

Ei av de eldste som fortsatt får hjelp fra senteret

Her tørkes det gresshopper. Snacks...

Fire glimt

Verandaen, en tidlig morgen:
Antsirabe i September. Her på tunet lukter det "telomiova" og hekken begynner å bli grønn selv om det ikke har regnet skikkelig på tre måneder. Varmen begynner å komme tilbake etter å ha vært overraskende lenge borte. Tennis tidlig på morgenen, når sola enda ikke har stått opp, men bare lyser på åsen. omtrendt der spedalskbyen lå frem til 1917. I dag er det litt varmere enn i går, så frostrøyken står ikke så tett ut av munnen når man peser seg rundt etter ballen. Ingen andre våkne i huset. Skal man først trimme tidlig en morgen må dette være den beste måten.

Fra verandaen.

Fra Lovasoa:
Nå er parkeringsplassen snart ferdig, kontorene og resepsjonen i første etage likeså. Nå venter vi bare på at entrepenøren skal komme å legge murstein på huset, heise taket og lage sovesal og internat i 2. og 3. etg. De skal også starte et omfattende arbeid på det som skal bli kultursenteret. Det er mye hektisk aktivitet med bygging og rehabilitering for tida. Mindre prosjekter som kapell, kjølerom, leiligheter i de gamle arbeiderboligene, ny trapp ned langs nordsiden av kompetansesenteret og mye mer, gjøres av egne arbeidere her på senteret. Flere volontører begynner å komme på plass, noen norske som skal bo her lenge, og noen amerikanske som bare har språkkurs. Denne uken kommer fem praksisstudenter, i de neste følger flere puljer. Det bor også et hyggelig par her nå, mens de venter på at adopsjonspapirene til sin nydelige jente skal komme i orden. Norunn har en god veninne i henne, så det blir trist når de reiser om en mnd. De arrangerte sporlek her på lørdag ettermiddag, veldig koselig!

Fra porten inn til Lovasoa.

Fra jubileum i Miadana:
Søndag var vi på isan-taona/kirkejubileum/synodejubileum/synodepresidentens søndag/utegudstjeneste i nærheten av der vi bodde i Fandriana. De feiret blant annet at det var 140 år siden kirken ble etablert i dette området. Lars Stueland (som visstnok gikk under navnet "tsitialanitsj" (tsy tia lanitra - "som ikke liker himmelen")) var første misjonær i området og gjorde mye godt som de vet å huske på og sette pris på. Her ble bygget skoler og sykestuer, det ble lært å brenne murstein og dyrkingsteknikker, håndtverk og - selvfølgelig - bygget kirker. Som offisielle representanter for NMS i denne sammenhengen, ble vi tatt godt i mot. Kaspar, som ikke var særlig tent på å kjøre tre timer for å gå på en tre timer lang gudstjeneste og kjøre tre timer hjem igjen, ble litt forlegen idet vi kom (for seint). For da ble vi vist direkte opp på ærestribunen, der alle de andre prestene og autoritetene måtte huke seg sammen mens hele fam Rønningen med stort og smått toget inn. Vi var ventet! Biskopen hilste på oss alle, og sa at det var stas å få besøk av Ray aman-dreny (foreldrene). Sittende der, foran flere tusen oppe på en scene som om vi skulle være dronningen av Saba, tror jeg det ble klart for både Kaspar og vi andre: Her representerer vi noe veldig viktig, som settes umåtelig pris på!

Kaspar og Magne fant noen gamle Fandrianakamerater og slapp unna scenen for noen timer.

Diakoniarbeidet i Antsirabe:
Anna er med på hjemmebesøk til unge vanskeligstilte som gjennom det diakonale prosjektet får støtte til yrkesutdanning. Det er i blant en tøff opplevelse å se hvordan de lever. Her om dagen var vi på besøk hos en storfamilie på ni personer. På ett rom, ikke så stort som vårt minste soverom engang, bor alle sammen. Det er vanskelig å tenke seg hvordan de sover og hvordan de ellers lever der, uten toalett og med "kjøkkenet", som er en kvadratmeter bølgeblikk satt opp for ly. Likevel er det meningsfullt å vite at en av disse i denne familien nå får hjelp til å skaffe seg et levebrød, slik at hun og hennes familie kan ha sjanse til å løfte seg litt lenger opp av den bunnløse fattigdommen. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her bor en storfamilie på ni. Bildet er tatt gjennom det eneste vinduet, som forøvrig også er eneste inngang.

 

 

 

Påskesøndag i Mai

Søndagsmorgen her kan være like fin som søndagsmorgener overalt. Med så store unger som vi har nå, kan de også ta seg av de små, så man kan håpe på å få sove litt lenger enn vanlig. ”Vanlig” er for øvrig å stå opp når den forferdelige synth-kirkeklokkespillmarakkelset fra en kirke borti her, forsterket gjennom fire høyttallere (en til hver himmelretning) toner over Ranomaimbo og inn i soveromsvinduet. Alltid den samme melodien. To vers. Da er klokka seks.

Men om søndagene så hender det vi sover over alle sånne ting, og sender de minste ut med de største som får boltre seg fritt i stua, og venter lenge med å våkne. Sånn ble det i dag i alle fall. Så, – ganske langt ut på dagen – står de gamle opp og begynner på frokosten. På Madagaskar heter det ”morgen” fra klokka ett på natta, så da har det gått adskillige timer til vår søndagsmorgen starter. Tidsforskjellen mellom Norge og Madagaskar er nå bare én time på klokka, men mentalt, på søndagsmorgenene, er tidsforskjellen mellom disse normennene og deres naboer i alle fall seks.

Etter et besøk på bakeriutsalget rett borti gaten, etter å kommet hjem med varme baguetter og crossanter, etter å ha kokt egg og laget kaffe, etter å ha laget nyrørt jordbærsyltetøy av ferske jordær som er vasket i klor og renset vann, så er det klart for søndagsfrokost.

Deretter tar de største ungene med seg de små og går på søndagsskolen mens vi voksne hører på Granly Kirke i Mp3-opptak. Takk til Jens Bjørnsgård som hadde påskepreken for oss i dag!

Vi har det godt. 

Noen ganger må man faktisk prøve å glemme at det rett utenfor porten her er mange som etter en dårlig natts søvn står opp klokka fire for å hente vann og koke ris, hvis de har noe ris å koke.

Noen ganger kan man heller ikke tenke for mye på at det er kaldt nå her i høyfjellet på Madagaskar, og det er ikke mange som har dyne og pute og madass fra IKEA sånn som vi har.

Noen ganger må man nesten late som man ikke ser de små barna som ber om et brød når man kommer ut fra bakeren med crossanter og fersk loff til søndagsfrokosten.

Noen ganger skal man ikke en gang først om fremst tenke på alle de som ennå ikke har hørt noen oppstandelsespreken, de som ennå ikke vet at livet har vunnet over døden, og i stedet få lov til å konsentrere seg om Mp3-prekenen fra Granly Kirke fra påskedag som gjennom fibernettverk lastes raskt ned på datamaskinen i stua vår her.

Eller kan man det?

Jeg tror at denne egenskapen er nødvendig å ha for å kunne bo og jobbe slik vi gjør. Det er en del av misjonærkallet å kunne balansere mellom liv og tjeneste slik. Dette er i grunnen et kall til alle, enten vi sover i en god seng på Madagaskar eller bor i Norge, om vi koker egg fra Prior eller fra spinkle frittgående høner som selges i tynne bæreposer med sagflis, om man sitter i Granly kirke eller foran en datamaskin på Antsirabe og hører preken. Ansvar for å lindre nød og fortelle om oppstandelsen har vi overalt. Det er bare sånn at alt vanskelige er så mye synligere her enn i Norge.

Mpaka (kame)ra

Tid for en skikkelig røverhistorie, som er absolutt sann, ganske skummel, definitivt komisk - dog tragisk, og ikke minst overraskende selv for "gamle" misjononærer. Med på kjøpet får leseren lære to gassiske ord: Mpaka og ra. Mpaka betyr "En som henter/tar"; Ra betyr blod.

Vi skulle på picnic her en søndag ettermiddag. Familien Rønningen og Familien Aaslid. Det er ikke mye skog i nærheten her, men hvis du kjører ti minutters tid nordvestover, i sneglefart på støvete vei, kommer man til en flott furuskog som er perfekt for picnic. Kanskje er den en kilometer i omkrets der den ligger fint til i nærheten av et stort vann - Andranobe. Vi satte bilene fra oss ved inngangen til skogen og tok med oss boller brus og kaffe og syv unger og fant en plass blant furuleggene inni der.

Vi hadde kost oss lenge, og gått på oppdagelsesferder rundt omkring, og etterhvert sprang ungene fritt på, og fant ut at de skulle lage en svær haug med furunåler (de er myke og lange her, og stikker ikke som i Norge).

Pappaene satt ved leiren, mammaene gikk bort for å titte til ungene. De minste hadde det inmari morsomt, og Anna ville ta bilder av dem mens leken var fortsatt i farta, og småsprang tilbake til "leiren" og kameraet.

Midt mellom ungene og oss gikk det en sti på tvers gjennom skogen, og der sprang hun tilfeldigvis på to gassiske damer som krysset skogen. De ble veldig, veldig redde, for de trodde Anna skulle ta dem, og sprang som gale ut av skogen mens de ropte "alarm-hylet" som stort sett er reservert for situasjoner der røvere og voldsmenn kommer til byen, eller andre hendelser der alle som hører må slippe alt og komme til unnsetning. Det var ikke lett å få forklart at det var kameraet Anna ville ha, for damene var over alle hauger på null komma niks. De ropte så høyt at "Det gjør ingenting - jeg mente ikke å skremme"fra Anna, druknet i alarm-jodle-lyden mellom treleggene.

Vi spøkte med at "nå drar de sikker og henter hele landsbyen". Vi fikk rett! Et kvarters tid etterpå satte vi oss i bilene og skulle kjøre ut på veien da vi så en svær gjeng med menn nærme seg fra landsbyen. De hadde steiner i hendene. Et par av dem kom i forveien og fektet og ropte til oss: "Kom dere vekk". Vi rullet ned vinduet og ville forklare, og selv om de hørte vi kunne gassisk og ba om unnskyldning, sa de at det var best for oss å komme oss vekk, fordi selv om noen kanskje trodde vi ikke ville dem noe vondt, så kommer hele landsbymannsforeningen med steiner og stokker rett nedi veien. Vi turte rett og slett ikke å være lenger så vi måtte bare kjøre.

Bakgrunnen for at det ble som det ble, er at det på landsbygdene går rykter om de hvite, at de er "mpaka-ra" (blodhentere). De hvite henter nemlig organer og blod fra barn og kvinner som de selger i utlandet eller bruker i sort magi. Dette er rykter som vi visste om, men som vi ikke trodde var levende så nært innpå byen. Så damene trodde ikke mindre enn at Anna skulle jage dem rett i favnen på mennene, hvor vi da sikkert stod klare til å putte de i sekker og ta blodet og hjertene deres - de trodde Anna var Mpaka-ra (blod-henter). Jacky - vår gode venn fra Granly gjennom to år som nå er kollega her i Antsirabe sa det så fint: De trodde du var mpaka-ra (blod-henter), men så var du bare mpaka-kamera (kamerahenter).

Bakgrunnen for oppstusset: Bilder av ungene som lekte...

 

Det begynte å gå opp for oss da vi kom hjem hva vi hadde vært med på. For det første - rett utenfor byen satt det to damer som var sikre på at vi skulle ta dem, de hadde faktisk "bevis" for at det var mpaka-ra´er på ferde. Videre - en illsint folkemengde som skal ta to mpaka-ra-familier på fersken i en tett skog er ikke å spøke med. Vi var glade for at vi hadde kommet oss i bilen tidsnok, selv om vi er ganske sikre på at de ville blitt beroliget hvis de hørte vi kunne gassisk og var norske. (Det er stort sett franskmenn som gjør slikt iflg. ryktene...) Men bare tanken - å ha 20-30 menn med steiner i handa halsende etter deg fordi de er overbevist om at vi skulle årelate to uskyldige kvinner er ikke god, i hvertfall ikke med syv barn lekende rundt seg. Vi var lite lystne på å kjøre tilbake til området der igjen (det går nok rykter om denne hvite landroveren!). Vi snakket med et par vaktmenn på tunet her som kommer fra dette området, og ble enige om å skrive et brev til landsbyen og forklare og unnskylde oss. Men vi kjemper mot standhaftige rykter om mpaka-ra, mot (rykter om) satanistiske sekter som griper om seg og trenger blod til ofringer, vi kjemper mot analfebetisme og uvitenhet, mot mistillit til myndigheter som gjør at landsbyen ordner opp selv istedet for å vente på et korrupt politivesen, mot fattigdom og desperasjon og politisk krise. Men det er da også derfor vi er her. Utdanning, skole, utvikling, trygghet og demokrati er viktige ord for misjonen. Og det viktigste av alt: budskapet om Ham som frelser og gjør fri.

Brevet ble mottatt i landsbyen, så nå er muligens rytktet litt dempet. Kanskje slipper vi å se at folk rømmer veien hvis de ser vår bil kjøre i dette området. Landsbylederen forstod oss, men kvinnene er fortsatt skrekkslagne. Kanskje skulle vi reise å prøve å forklare... Bare vi ikke gjør det værre igjen... Vi får ta lærdom, og neste gang vi skal ha picnic, rulle ned vinduet og spørre på forhånd: "Er det greit at vi har picnic her?" (det var jo det vi skulle gjort selvfølgelig - og det vi pleier å gjøre - men dette stedet har det vært utlendinger på picnic i årevis så ingen tenkte på det...: forferdelig amatørmessig!) Gjør man det, vet plutselig hele landsbyen at en kan gassisk, er norske, er misjonærer og bare snille. For det er veldig trygt å være norske og misjonærer her. Da vet de at vi respekterer dem, og bare ønsker å gjøre dem godt. Det er adskillig takknemlighet overalt til norsk misjon. Det har vært misjonærer i området i snart 150 år, og det gir ærefrykt å tenke på at i all krise, fattigdom og redsel så har gasserne alltid opplevd at den norske misjonen har brakt noe positivt. Dette er en tradisjon det er velsignelse å stå i, og det blir en bønn om at vi fortsatt må få være med å bidra til den.

IBITY

I dag har vi vært på lang tur.
Vi startet nede ved rismarkene i Manandonadalen på 1360 moh, og kom opp på 2230 m. En flott og slitsom tur i varmen. Da var det deilig med en dukkert i fossen da vi kom ned igjen!

Vi hadde hyggelig selskap av seks volontører. Her en rast på vei oppover.

Snaaart oppe... 

Magne på toppen

Kaspar nyter utsikten

Imponerende innsats av Kaspar og Magne

Foss med kjølig fjellvann på veien ned igjen

Toppturgjengen. Toppen i bakgrunnen

Rakoto og kona nekter å være fattige lenger!

Det er så lenge siden vi har blogget at det er like greit å late som om ingenting har skjedd, og bare kjøre på med en solskinnshistorie… Hør her:

Vi ble kjent med en mann i Fandriana for mange år siden. Rakoto, het han, og var veldig fattig. Han var ufaglært lærer på en luthersk skole, og fikk stipend for å gå et år på lærerskolen i 2003. Han hadde kone og et par små barn, og aldri penger nok. Han var ofte innom oss og ba om hjelp, og det sier jeg ikke noe på, så lite stipend han fikk. Vi fulgte han opp litt i denne perioden, kanskje fordi vi syntes synd på ham, for da året på lærerskolen var ferdig og han skulle ta fatt på plikttjenesten ved skolen ble det bare plunder: Han fikk lite eller ingen lønn fra skolen (men plikttjeneste hadde han jo…) og sleit med familien sin – han ble regelrett lurt av broren sin som holdt på med griseoppdrett, så han jobbet natt (griseavl er tøffe greier) og dag (som lærer uten lønn) og satt igjen med mer gjeld. Etter en stund ba han om å bli overflyttet til en annen skole langt borte. Det ble han, men på denne skolen gikk det heller ikke så bra. (Jeg må innrømme at jeg ikke husker alt her … jeg husker at det var mange, mange problemer, og de fleste var han ikke skyld i selv, kanskje foruten at han var litt godtroende).

Han var en av de siste vi møtte før vi reiste hjem til Norge i 2006, da hadde han allerede sagt farvel til oss i Fandriana (han tok buss ens ærend fra Antsirabe…), men da vi skulle reise forbi Antsirabe tok han med seg hele familien sin og stod langs veien og vinket da vi reiste. Han var veldig takknemlig for det vesle vi hjalp han for å komme ut av problemene.

Etter vi kom ut igjen nå har han vært på flere besøk. Fra det øyeblikk jeg så ham forventet jeg tigging, det må jeg innrømme. Og første gang fortalte han litt av hva han hadde gjort de siste fem årene. Han ble sendt til en skole i Miandrivazo. Det er av de varmeste områdene på Madagaskar, midt i røverland. Der skulle han være hjelpelærer, men så kom den politiske krisen her ute for tre år siden, og ingen av skolebarnas foreldre hadde råd til skolepenger. Men han fikk låne noe jord, så han og kona dyrket mais. Men så måtte en annen bror av ham på sykehus i Antsirabe, og døde et år etterpå. En stund etter døde moren. Sånt koster penger her ute! Dessuten måtte de bo her i Antsirabe en del igjen for å ta seg av den resterende (stor)familien.

Han har imidlertid et talent for å ta bilder, og har jobbet litt som fotograf, så han fikk låne seg et kamera og ble områdets eneste fotograf da han i blant reiste tilbake til Miandrivazo for å dyrke og følge opp skolen. Hver lørdag, da det var marked, tok han familiebilder, passbilder og slikt, og tjente en del ekstra. Likevel var historiene han fortalte fra de siste årene til dels triste. Noen også med doser av galgenhumor. Som når han fortalte at han hadde ”linet opp” en hel storfamilie for å ta bilde av dem i utkanten av markedet. Han hadde sjekket de siste innstillingene på kameraet, og skulle til å fyre løs, så var det plutselig en gjeng med røvere som fyrte løs i stedet; kulene føyk og kruttrøyken steg (dette ér ville vesten). Alle kastet seg på bakken eller sprang for livet –og Rakoto tok bilder… Det ble noen utradisjonelle familiebilder kunne han fortelle, og ganske actionfylte, men ingen ville kjøpe dem etterpå, så den filmen brukte han forgjeves…

Altså, jeg trodde han kom for å be om penger/hjelp, da han var her i oktober, men han sa bare at han egentlig var lei av denne fattigdommen, og at han og kona hadde en plan for å komme seg ut av den. ”Jaha”, ”det hørtes jo greit ut!”, tenkte jeg. Han har jo fem unger også å ta vare på! Så lurte på om jeg ikke kunne skaffe ham et digitalkamera, for det å ta bilder er det litt penger i, og dette var noe han kunne. ”Nettopp”, tenkte jeg, ”nå ber han meg om å kjøpe et digitalkamera til ham”, tenkte jeg; ”still i kø!”. Men der tok jeg helt feil. Han fortalte at han skulle låne seg et kamera og jobbe ekstra hele julen – høysesong for freelance fotografer. I tillegg skulle han reise til Miandrivazo å hente avlingen fra markene sine (han har fortsatt å dyrke der selv om han nå har flyttet tilbake til Antsirabe). Jeg tenkte fortsatt mitt, og regnet med at neste gang han kom – over jul – ville han fortelle om at noen var blitt syke, avlingen ødelagt, eller fotograf-turneen hadde gått i minus og at han trengte penger til mat. Men du og du, og takk og lov der tok jeg feil. Denne fattige mannen og kona hadde gjort alt de planla, og i tillegg syklet rundt og samlet inn melk for å levere på et meieri. De hadde jobbet natt og dag. Så, da de var innom her i går hadde de med seg 200 000 Ariary (vel 500 kr – ikke mindre enn en formue for disse – en god månedslønn!) og spurte pent om å få lov å legge dem hos meg! De var redd de måtte bruke av dem hvis de hadde dem tilgjengelig. Og lå de hos meg kunne jeg kanskje til og med kjøpe et digitalkamera i Norge for dem. For de var lei av fattigdommen nå, og hadde bestemt seg for å gjøre alt for å jobbe og tjene penger nok til å investere litt i framtiden, og framtiden til Rakoto og familien ligger i et digitalkamera! Jeg måpte! De hadde rett og slett arbeidet seg til en løsning ut av dette, i en tid hvor Madagaskars befolkning er fattigere enn på svært lenge. Fototurneen hadde lagt av seg, og avlingen hadde vært god. Melketransporten hadde holdt unna for mat-utgiftene, så nå hadde de denne ganske så svimlende summen å investere i et digitalkamera.

Noen som har et til salgs, eller et forslag om en god modell? Jeg har 500 kr å bruke!

Det er blitt mars måned, og historien fortsetter: 

Tusen takk til Kristian Dragsund som leste bloggen og sendte sitt brukte, men svært gode EOS digitale speilreflekskamera helt gratis. Jeg leverte det til Rakoto forleden, sammen med pengene han hadde lagt igjen her. Han ble overvettes glad, og takket inderlig og på gassisk vis de som gav kameraet, de som tok det med hit til Madagaskar, vi som formidlet det, ja, alle som har bidratt. Men først og fremst takket han Gud, for det var ingen tvil: Dette var et konkret svar på Rakoto og familiens bønner. Det er i grunnen ganske stort å få være med på å være et konkret svar på noens bønner.

Nå har vi pynta bambus og vi har kosta gølv. Nå legg vi oss og kviler og...