LOVASOA Cross-Cultural Competence Center er i oppstartfasten, og det er mye som skal ordnes med for tiden. Når dette skrives er det bare en uke til det kommer førti gjester fra Norge, og like mange her fra Madagaskar, for å diskutere mulige samarbeidsprosjekt mellom universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner. Spenningsnivået er høyt. Hotellet er faktisk ennå ikke helt ferdig, og det er heller ikke konferansesenteret. Men selv med lite møbler, og en kontainer som kanskje ikke kommer før konferansen skal vi klare å få dette til. Kontaineren inneholder forresten både senger, håndklær, drikkeglass og lydanlegg...
”Lovasoa” betyr ”den gode arv”. Noe av arven er den gamle norske skolen her på Antsirabe, med internatet og alle de andre bygningene. Den beste arven er likevel det som er grunnen til at alt dette ble bygget – at noen trodde de hadde noe å fare med, bokstavlig talt, og de fór til Madagaskar med det. Der etterlot de seg en arv som har gitt avkastning: Den gassisk-lutherske kirke, en kirke som nå teller mer enn to millioner medlemmer.
 |
| STEINWAY PÅ 22 BEIN OVER TUNET |
I de travle forberedelsene her, hvor vi også har gått gjennom alt som hører dette tunet til, dukker det opp mye spennende. For eksempel dette pianoet fra slutten av 1800-tallet. En ekte Steinway, selve pianoverdens Stradivarius, har stått ubrukt her på skolen lenge. Noen mener at det ble samlet inn en god del penger for å få dette ut rett etter krigen. Når man skulle ha et piano til selveste Madagaskar, ja, da skulle det være et som skulle vare lenge. Og lenge har det vart, men det trengte litt ekstra oppmerksomhet for å komme igang. Nå har vi gjort det som gjøres kan innvendig, og der fant vi at det sto skrevet med sirlig blyantskrift at det var stemt i både 1913 og 1928. Nå er det stemt igjen, og settes inn i en nyoppusset konferansesal og brukes på konferansen i neste uke.
Rett utenfor porten sitter en gammel mann, som rett nok ikke har sittet siden 1913 eller 1928, men som i alle fall har sittet her siden Anna gikk på den norske skolen her på åtti-tallet. Med en tom hatt foran seg sitter han tålmodig og venter på en liten slant til mat. Han gjennomgår ingen bli-ny-operasjon slik som LOVASOA-senteret her, eller Steinway-pianoet. Kontrastene er store.
Noen kan sikkert lure på hvorfor vi forbereder en stor konferanse med professorer og dekaner, som skal sove i et flott hotell her og spise førsteklasses mat i restauranten. Utenfor murene sitter rekker av fattige, som kanskje, og bare hvis de hører godt etter, kan høre pianomusikk i det fjerne. Jo, det er så enkelt - og så vanskelig - som det kan oppsummeres i det forslitte uttrykket: ”Møter du en sulten, gi ham en fiskestang, ikke en fisk”. I misjonskretser blir dette enda mer meningsfullt: LOVASOA skal gi fisk både til kropp og sjel, men er også med på å gi kirken her ute en super fiskestang – en spesialmodell med Steinway-piano – som kan gi mat på mange måter. Det kalles organisasjonsutvikling eller kompetansebygging, og kan sørge for at neste generasjon tiggere utenfor porten kan sende sine barn på skolen, og få et bedre liv. Så får vi fortsatt også putte noe i hatten til tiggerne utenfor, de som ikke lenger kan bruke fiskestang, men er avhengig av fisk hver dag for å overleve. 
