Fandriana

Vi er akkurat hjemme etter en todagerstur til Fandriana. Kaspars kommentar: "dette er det rareste jeg har vært med på", kan i grunnen oppsummere... 
Det vár rart å komme tilbake. Vi fikk overnatte i huset der vi bodde i fire år. Det brukes nå til utleie, og var ledig så vi kunne ha det en natt. Kaspar kjente seg igjen, og kunne fortelle hvor hønene hadde vært, og hvor skilpaddene hadde vært, hvor vi lagde peanøttsmør osv. Magne kjente seg ikke så godt igjen, men det ligger nok litt "i lufta". Han smilte godt da vi viste han huset nede hos Mme Lala (huset til rektor) hvor de ofte var, og han gikk i skapet og hentet seg bananer selv. Noen av de gamle vennene til Magne og Kaspar var der, så de spilte fotball og lekte sammen. 

Gutta i Fandriana anno 2011

Gjengen i 2006 

Vi hadde med oss hushjelpene vi hadde i 2006, og på veien var vi innom og spiste på Motel Violet. Akkurat som det hendte vi gjorde for fem år siden. Lolona og Elianne har heller ikke vært i Fandriana i mellomtiden, og ville gjerne være med på helgeturen. 

Piffi på gulost

Men kvelden før - på fredag - hadde vi også besøk her på Antsirabe. Richard var innom, og det var et kjempekoselig gjensyn. Han var med og spilte kinect, og tok seg helt ut sammen med med Magne. Han smakte også Magnes livrett: Gulost med piffikydder (som han har fått av Sondre). Da ble vi også invitert til søndagsmiddag hjemme hos Richard og Oly i Fandriana. 

Oly disket opp med allslags mat på sønda

Det var veldig spesielt for oss å komme til Fandriana. Vi har kanskje fortalt tidligere om en gammel dame som pleide å komme på besøk til oss for å be. Raminosoa, heter hun, og prydet forsiden på Misjonstidene en gang rundt årtusenskiftet (for dere som måtte ha arkiv). Vi regnet nok ikke med å få møtes igjen da vi tok farvel i 2006, men nå kunne vi gå på besøk til henne. Hun fylte 90 år i mars. Da hun så oss holdt hun på å gå i bakken, og gråt av glede. Vi ble med inn en liten tur, og satte oss ned litt, og hun gjorde som hun pleide: Ba. "Du skjønner det, Jesus, at jeg er så glad for å se disse igjen, og takker deg så av hele meg for at vi fikk møtes igjen her nede, og snart skal vi få synge sammen..", ba hun, og stemte i "den himmelske lovsang" med sin 90 år gamle stemme. Da vi var ferdige rusket hun borti Norunn, og sa: Denne sangen skal vi synge når vi kommer til Himmelen også!". Et sterkt møte var det, og man må bare bli glad når man får treffe slike mennesker som lever så nært opp til Gud. Hun begynner visst å bli rørete, og jeg tror nok det går an å si at hun allerede lever sånn halveis inn i Himmelen. Veien er kort for henne - hun har levd hele livet sånn. En gang fortalte hun oss fra de to mest dramatiske årene av sitt liv, da hun rømte fra et blodig opprør på kysten, og holdt til på flukt i regnskogen i over to år, før hun til slutt sammen med sin mann kom fram til Fandriana. Da minnet hun sin mann på at de hadde bedt Gud om hjelp, og lovet at de skulle holde seg nær til ham hvis de kom levende fra det. Det løftet har hun holdt. 

Raminosoa foran huset der hun bor

Granly støttet den Lutherske Barneskolen i Fandriana med en del penger i misjonsprosjektet i 2009 (?). Det resulterte i et fint bygg med klasserom nede, og bibliotek og kontor oppe. Vi kan bekrefte at det står stødig og fint, og at det er innviet og alt i orden. De andre skolebygningene der er ganske forfalne. De har stått siden 1930 tror de, og kunne godt trengt litt puss de også, men her er i alle fall pengene kommet godt til nytte.

Jacky sammen med yngste datter, Olivia.

Fra venstre: hushjelpen til Richard og Oly. Olys søster, Oly og dattera Toky, resten er sikkert kjente fjes.