Søndagsmorgen her kan være like fin som søndagsmorgener
overalt. Med så store unger som vi har nå, kan de også ta seg av de små, så man
kan håpe på å få sove litt lenger enn vanlig. ”Vanlig” er for øvrig å stå opp
når den forferdelige synth-kirkeklokkespillmarakkelset fra en kirke borti her,
forsterket gjennom fire høyttallere (en til hver himmelretning) toner over
Ranomaimbo og inn i soveromsvinduet. Alltid den samme melodien. To vers. Da er
klokka seks.
Men om søndagene så hender det vi sover over alle sånne
ting, og sender de minste ut med de største som får boltre seg fritt i stua, og
venter lenge med å våkne. Sånn ble det i dag i alle fall. Så, – ganske langt ut
på dagen – står de gamle opp og begynner på frokosten. På Madagaskar heter det
”morgen” fra klokka ett på natta, så da har det gått adskillige timer til vår
søndagsmorgen starter. Tidsforskjellen mellom Norge og Madagaskar er nå bare én
time på klokka, men mentalt, på søndagsmorgenene, er tidsforskjellen mellom
disse normennene og deres naboer i alle fall seks.
Etter et besøk på bakeriutsalget rett borti gaten, etter å kommet
hjem med varme baguetter og crossanter, etter å ha kokt egg og laget kaffe,
etter å ha laget nyrørt jordbærsyltetøy av ferske jordær som er vasket i klor
og renset vann, så er det klart for søndagsfrokost.
Deretter tar de største ungene med seg de små og går på
søndagsskolen mens vi voksne hører på Granly Kirke i Mp3-opptak. Takk til Jens
Bjørnsgård som hadde påskepreken for oss i dag!
Vi har det godt.
Noen ganger må man faktisk prøve å glemme at det rett utenfor
porten her er mange som etter en dårlig natts søvn står opp klokka fire for å
hente vann og koke ris, hvis de har noe ris å koke.
Noen ganger kan man heller ikke tenke for mye på at det er
kaldt nå her i høyfjellet på Madagaskar, og det er ikke mange som har dyne og
pute og madass fra IKEA sånn som vi har.
Noen ganger må man nesten late som man ikke ser de små barna
som ber om et brød når man kommer ut fra bakeren med crossanter og fersk loff
til søndagsfrokosten.
Noen ganger skal man ikke en gang først om fremst tenke på
alle de som ennå ikke har hørt noen oppstandelsespreken, de som ennå ikke vet
at livet har vunnet over døden, og i stedet få lov til å konsentrere seg om
Mp3-prekenen fra Granly Kirke fra påskedag som gjennom fibernettverk lastes
raskt ned på datamaskinen i stua vår her.
Eller kan man det?
Jeg tror at denne egenskapen er nødvendig å ha for å kunne
bo og jobbe slik vi gjør. Det er en del av misjonærkallet å kunne balansere
mellom liv og tjeneste slik. Dette er i grunnen et kall til alle, enten vi
sover i en god seng på Madagaskar eller bor i Norge, om vi koker egg fra Prior eller
fra spinkle frittgående høner som selges i tynne bæreposer med sagflis, om man
sitter i Granly kirke eller foran en datamaskin på Antsirabe og hører preken. Ansvar
for å lindre nød og fortelle om oppstandelsen har vi overalt. Det er bare sånn
at alt vanskelige er så mye synligere her enn i Norge.