Mpaka (kame)ra

Tid for en skikkelig røverhistorie, som er absolutt sann, ganske skummel, definitivt komisk - dog tragisk, og ikke minst overraskende selv for "gamle" misjononærer. Med på kjøpet får leseren lære to gassiske ord: Mpaka og ra. Mpaka betyr "En som henter/tar"; Ra betyr blod.

Vi skulle på picnic her en søndag ettermiddag. Familien Rønningen og Familien Aaslid. Det er ikke mye skog i nærheten her, men hvis du kjører ti minutters tid nordvestover, i sneglefart på støvete vei, kommer man til en flott furuskog som er perfekt for picnic. Kanskje er den en kilometer i omkrets der den ligger fint til i nærheten av et stort vann - Andranobe. Vi satte bilene fra oss ved inngangen til skogen og tok med oss boller brus og kaffe og syv unger og fant en plass blant furuleggene inni der.

Vi hadde kost oss lenge, og gått på oppdagelsesferder rundt omkring, og etterhvert sprang ungene fritt på, og fant ut at de skulle lage en svær haug med furunåler (de er myke og lange her, og stikker ikke som i Norge).

Pappaene satt ved leiren, mammaene gikk bort for å titte til ungene. De minste hadde det inmari morsomt, og Anna ville ta bilder av dem mens leken var fortsatt i farta, og småsprang tilbake til "leiren" og kameraet.

Midt mellom ungene og oss gikk det en sti på tvers gjennom skogen, og der sprang hun tilfeldigvis på to gassiske damer som krysset skogen. De ble veldig, veldig redde, for de trodde Anna skulle ta dem, og sprang som gale ut av skogen mens de ropte "alarm-hylet" som stort sett er reservert for situasjoner der røvere og voldsmenn kommer til byen, eller andre hendelser der alle som hører må slippe alt og komme til unnsetning. Det var ikke lett å få forklart at det var kameraet Anna ville ha, for damene var over alle hauger på null komma niks. De ropte så høyt at "Det gjør ingenting - jeg mente ikke å skremme"fra Anna, druknet i alarm-jodle-lyden mellom treleggene.

Vi spøkte med at "nå drar de sikker og henter hele landsbyen". Vi fikk rett! Et kvarters tid etterpå satte vi oss i bilene og skulle kjøre ut på veien da vi så en svær gjeng med menn nærme seg fra landsbyen. De hadde steiner i hendene. Et par av dem kom i forveien og fektet og ropte til oss: "Kom dere vekk". Vi rullet ned vinduet og ville forklare, og selv om de hørte vi kunne gassisk og ba om unnskyldning, sa de at det var best for oss å komme oss vekk, fordi selv om noen kanskje trodde vi ikke ville dem noe vondt, så kommer hele landsbymannsforeningen med steiner og stokker rett nedi veien. Vi turte rett og slett ikke å være lenger så vi måtte bare kjøre.

Bakgrunnen for at det ble som det ble, er at det på landsbygdene går rykter om de hvite, at de er "mpaka-ra" (blodhentere). De hvite henter nemlig organer og blod fra barn og kvinner som de selger i utlandet eller bruker i sort magi. Dette er rykter som vi visste om, men som vi ikke trodde var levende så nært innpå byen. Så damene trodde ikke mindre enn at Anna skulle jage dem rett i favnen på mennene, hvor vi da sikkert stod klare til å putte de i sekker og ta blodet og hjertene deres - de trodde Anna var Mpaka-ra (blod-henter). Jacky - vår gode venn fra Granly gjennom to år som nå er kollega her i Antsirabe sa det så fint: De trodde du var mpaka-ra (blod-henter), men så var du bare mpaka-kamera (kamerahenter).

Bakgrunnen for oppstusset: Bilder av ungene som lekte...

 

Det begynte å gå opp for oss da vi kom hjem hva vi hadde vært med på. For det første - rett utenfor byen satt det to damer som var sikre på at vi skulle ta dem, de hadde faktisk "bevis" for at det var mpaka-ra´er på ferde. Videre - en illsint folkemengde som skal ta to mpaka-ra-familier på fersken i en tett skog er ikke å spøke med. Vi var glade for at vi hadde kommet oss i bilen tidsnok, selv om vi er ganske sikre på at de ville blitt beroliget hvis de hørte vi kunne gassisk og var norske. (Det er stort sett franskmenn som gjør slikt iflg. ryktene...) Men bare tanken - å ha 20-30 menn med steiner i handa halsende etter deg fordi de er overbevist om at vi skulle årelate to uskyldige kvinner er ikke god, i hvertfall ikke med syv barn lekende rundt seg. Vi var lite lystne på å kjøre tilbake til området der igjen (det går nok rykter om denne hvite landroveren!). Vi snakket med et par vaktmenn på tunet her som kommer fra dette området, og ble enige om å skrive et brev til landsbyen og forklare og unnskylde oss. Men vi kjemper mot standhaftige rykter om mpaka-ra, mot (rykter om) satanistiske sekter som griper om seg og trenger blod til ofringer, vi kjemper mot analfebetisme og uvitenhet, mot mistillit til myndigheter som gjør at landsbyen ordner opp selv istedet for å vente på et korrupt politivesen, mot fattigdom og desperasjon og politisk krise. Men det er da også derfor vi er her. Utdanning, skole, utvikling, trygghet og demokrati er viktige ord for misjonen. Og det viktigste av alt: budskapet om Ham som frelser og gjør fri.

Brevet ble mottatt i landsbyen, så nå er muligens rytktet litt dempet. Kanskje slipper vi å se at folk rømmer veien hvis de ser vår bil kjøre i dette området. Landsbylederen forstod oss, men kvinnene er fortsatt skrekkslagne. Kanskje skulle vi reise å prøve å forklare... Bare vi ikke gjør det værre igjen... Vi får ta lærdom, og neste gang vi skal ha picnic, rulle ned vinduet og spørre på forhånd: "Er det greit at vi har picnic her?" (det var jo det vi skulle gjort selvfølgelig - og det vi pleier å gjøre - men dette stedet har det vært utlendinger på picnic i årevis så ingen tenkte på det...: forferdelig amatørmessig!) Gjør man det, vet plutselig hele landsbyen at en kan gassisk, er norske, er misjonærer og bare snille. For det er veldig trygt å være norske og misjonærer her. Da vet de at vi respekterer dem, og bare ønsker å gjøre dem godt. Det er adskillig takknemlighet overalt til norsk misjon. Det har vært misjonærer i området i snart 150 år, og det gir ærefrykt å tenke på at i all krise, fattigdom og redsel så har gasserne alltid opplevd at den norske misjonen har brakt noe positivt. Dette er en tradisjon det er velsignelse å stå i, og det blir en bønn om at vi fortsatt må få være med å bidra til den.