tirsdag 4. september 2012

Fire glimt

Verandaen, en tidlig morgen:
Antsirabe i September. Her på tunet lukter det "telomiova" og hekken begynner å bli grønn selv om det ikke har regnet skikkelig på tre måneder. Varmen begynner å komme tilbake etter å ha vært overraskende lenge borte. Tennis tidlig på morgenen, når sola enda ikke har stått opp, men bare lyser på åsen. omtrendt der spedalskbyen lå frem til 1917. I dag er det litt varmere enn i går, så frostrøyken står ikke så tett ut av munnen når man peser seg rundt etter ballen. Ingen andre våkne i huset. Skal man først trimme tidlig en morgen må dette være den beste måten.

Fra verandaen.

Fra Lovasoa:
Nå er parkeringsplassen snart ferdig, kontorene og resepsjonen i første etage likeså. Nå venter vi bare på at entrepenøren skal komme å legge murstein på huset, heise taket og lage sovesal og internat i 2. og 3. etg. De skal også starte et omfattende arbeid på det som skal bli kultursenteret. Det er mye hektisk aktivitet med bygging og rehabilitering for tida. Mindre prosjekter som kapell, kjølerom, leiligheter i de gamle arbeiderboligene, ny trapp ned langs nordsiden av kompetansesenteret og mye mer, gjøres av egne arbeidere her på senteret. Flere volontører begynner å komme på plass, noen norske som skal bo her lenge, og noen amerikanske som bare har språkkurs. Denne uken kommer fem praksisstudenter, i de neste følger flere puljer. Det bor også et hyggelig par her nå, mens de venter på at adopsjonspapirene til sin nydelige jente skal komme i orden. Norunn har en god veninne i henne, så det blir trist når de reiser om en mnd. De arrangerte sporlek her på lørdag ettermiddag, veldig koselig!
Fra porten inn til Lovasoa.
Fra jubileum i Miadana:
Søndag var vi på isan-taona/kirkejubileum/synodejubileum/synodepresidentens søndag/utegudstjeneste i nærheten av der vi bodde i Fandriana. De feiret blant annet at det var 140 år siden kirken ble etablert i dette området. Lars Stueland (som visstnok gikk under navnet "tsitialanitsj" (tsy tia lanitra - "som ikke liker himmelen")) var første misjonær i området og gjorde mye godt som de vet å huske på og sette pris på. Her ble bygget skoler og sykestuer, det ble lært å brenne murstein og dyrkingsteknikker, håndtverk og - selvfølgelig - bygget kirker. Som offisielle representanter for NMS i denne sammenhengen, ble vi tatt godt i mot. Kaspar, som ikke var særlig tent på å kjøre tre timer for å gå på en tre timer lang gudstjeneste og kjøre tre timer hjem igjen, ble litt forlegen idet vi kom (for seint). For da ble vi vist direkte opp på ærestribunen, der alle de andre prestene og autoritetene måtte huke seg sammen mens hele fam Rønningen med stort og smått toget inn. Vi var ventet! Biskopen hilste på oss alle, og sa at det var stas å få besøk av Ray aman-dreny (foreldrene). Sittende der, foran flere tusen oppe på en scene som om vi skulle være dronningen av Saba, tror jeg det ble klart for både Kaspar og vi andre: Her representerer vi noe veldig viktig, som settes umåtelig pris på!
Kaspar og Magne fant noen gamle Fandrianakamerater og slapp unna scenen for noen timer.

Diakoniarbeidet i Antsirabe:
Anna er med på hjemmebesøk til unge vanskeligstilte som gjennom det diakonale prosjektet får støtte til yrkesutdanning. Det er i blant en tøff opplevelse å se hvordan de lever. Her om dagen var vi på besøk hos en storfamilie på ni personer. På ett rom, ikke så stort som vårt minste soverom engang, bor alle sammen. Det er vanskelig å tenke seg hvordan de sover og hvordan de ellers lever der, uten toalett og med "kjøkkenet", som er en kvadratmeter bølgeblikk satt opp for ly. Likevel er det meningsfullt å vite at en av disse i denne familien nå får hjelp til å skaffe seg et levebrød, slik at hun og hennes familie kan ha sjanse til å løfte seg litt lenger opp av den bunnløse fattigdommen. 
          
Her bor en storfamilie på ni. Bildet er tatt gjennom det eneste vinduet, som forøvrig også er eneste inngang.   




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar