Påskesøndag i Mai

Søndagsmorgen her kan være like fin som søndagsmorgener overalt. Med så store unger som vi har nå, kan de også ta seg av de små, så man kan håpe på å få sove litt lenger enn vanlig. ”Vanlig” er for øvrig å stå opp når den forferdelige synth-kirkeklokkespillmarakkelset fra en kirke borti her, forsterket gjennom fire høyttallere (en til hver himmelretning) toner over Ranomaimbo og inn i soveromsvinduet. Alltid den samme melodien. To vers. Da er klokka seks.

Men om søndagene så hender det vi sover over alle sånne ting, og sender de minste ut med de største som får boltre seg fritt i stua, og venter lenge med å våkne. Sånn ble det i dag i alle fall. Så, – ganske langt ut på dagen – står de gamle opp og begynner på frokosten. På Madagaskar heter det ”morgen” fra klokka ett på natta, så da har det gått adskillige timer til vår søndagsmorgen starter. Tidsforskjellen mellom Norge og Madagaskar er nå bare én time på klokka, men mentalt, på søndagsmorgenene, er tidsforskjellen mellom disse normennene og deres naboer i alle fall seks.

Etter et besøk på bakeriutsalget rett borti gaten, etter å kommet hjem med varme baguetter og crossanter, etter å ha kokt egg og laget kaffe, etter å ha laget nyrørt jordbærsyltetøy av ferske jordær som er vasket i klor og renset vann, så er det klart for søndagsfrokost.

Deretter tar de største ungene med seg de små og går på søndagsskolen mens vi voksne hører på Granly Kirke i Mp3-opptak. Takk til Jens Bjørnsgård som hadde påskepreken for oss i dag!

Vi har det godt. 

Noen ganger må man faktisk prøve å glemme at det rett utenfor porten her er mange som etter en dårlig natts søvn står opp klokka fire for å hente vann og koke ris, hvis de har noe ris å koke.

Noen ganger kan man heller ikke tenke for mye på at det er kaldt nå her i høyfjellet på Madagaskar, og det er ikke mange som har dyne og pute og madass fra IKEA sånn som vi har.

Noen ganger må man nesten late som man ikke ser de små barna som ber om et brød når man kommer ut fra bakeren med crossanter og fersk loff til søndagsfrokosten.

Noen ganger skal man ikke en gang først om fremst tenke på alle de som ennå ikke har hørt noen oppstandelsespreken, de som ennå ikke vet at livet har vunnet over døden, og i stedet få lov til å konsentrere seg om Mp3-prekenen fra Granly Kirke fra påskedag som gjennom fibernettverk lastes raskt ned på datamaskinen i stua vår her.

Eller kan man det?

Jeg tror at denne egenskapen er nødvendig å ha for å kunne bo og jobbe slik vi gjør. Det er en del av misjonærkallet å kunne balansere mellom liv og tjeneste slik. Dette er i grunnen et kall til alle, enten vi sover i en god seng på Madagaskar eller bor i Norge, om vi koker egg fra Prior eller fra spinkle frittgående høner som selges i tynne bæreposer med sagflis, om man sitter i Granly kirke eller foran en datamaskin på Antsirabe og hører preken. Ansvar for å lindre nød og fortelle om oppstandelsen har vi overalt. Det er bare sånn at alt vanskelige er så mye synligere her enn i Norge.