Rakoto og kona nekter å være fattige lenger!

Det er så lenge siden vi har blogget at det er like greit å late som om ingenting har skjedd, og bare kjøre på med en solskinnshistorie… Hør her:

Vi ble kjent med en mann i Fandriana for mange år siden. Rakoto, het han, og var veldig fattig. Han var ufaglært lærer på en luthersk skole, og fikk stipend for å gå et år på lærerskolen i 2003. Han hadde kone og et par små barn, og aldri penger nok. Han var ofte innom oss og ba om hjelp, og det sier jeg ikke noe på, så lite stipend han fikk. Vi fulgte han opp litt i denne perioden, kanskje fordi vi syntes synd på ham, for da året på lærerskolen var ferdig og han skulle ta fatt på plikttjenesten ved skolen ble det bare plunder: Han fikk lite eller ingen lønn fra skolen (men plikttjeneste hadde han jo…) og sleit med familien sin – han ble regelrett lurt av broren sin som holdt på med griseoppdrett, så han jobbet natt (griseavl er tøffe greier) og dag (som lærer uten lønn) og satt igjen med mer gjeld. Etter en stund ba han om å bli overflyttet til en annen skole langt borte. Det ble han, men på denne skolen gikk det heller ikke så bra. (Jeg må innrømme at jeg ikke husker alt her … jeg husker at det var mange, mange problemer, og de fleste var han ikke skyld i selv, kanskje foruten at han var litt godtroende).

Han var en av de siste vi møtte før vi reiste hjem til Norge i 2006, da hadde han allerede sagt farvel til oss i Fandriana (han tok buss ens ærend fra Antsirabe…), men da vi skulle reise forbi Antsirabe tok han med seg hele familien sin og stod langs veien og vinket da vi reiste. Han var veldig takknemlig for det vesle vi hjalp han for å komme ut av problemene.

Etter vi kom ut igjen nå har han vært på flere besøk. Fra det øyeblikk jeg så ham forventet jeg tigging, det må jeg innrømme. Og første gang fortalte han litt av hva han hadde gjort de siste fem årene. Han ble sendt til en skole i Miandrivazo. Det er av de varmeste områdene på Madagaskar, midt i røverland. Der skulle han være hjelpelærer, men så kom den politiske krisen her ute for tre år siden, og ingen av skolebarnas foreldre hadde råd til skolepenger. Men han fikk låne noe jord, så han og kona dyrket mais. Men så måtte en annen bror av ham på sykehus i Antsirabe, og døde et år etterpå. En stund etter døde moren. Sånt koster penger her ute! Dessuten måtte de bo her i Antsirabe en del igjen for å ta seg av den resterende (stor)familien.

Han har imidlertid et talent for å ta bilder, og har jobbet litt som fotograf, så han fikk låne seg et kamera og ble områdets eneste fotograf da han i blant reiste tilbake til Miandrivazo for å dyrke og følge opp skolen. Hver lørdag, da det var marked, tok han familiebilder, passbilder og slikt, og tjente en del ekstra. Likevel var historiene han fortalte fra de siste årene til dels triste. Noen også med doser av galgenhumor. Som når han fortalte at han hadde ”linet opp” en hel storfamilie for å ta bilde av dem i utkanten av markedet. Han hadde sjekket de siste innstillingene på kameraet, og skulle til å fyre løs, så var det plutselig en gjeng med røvere som fyrte løs i stedet; kulene føyk og kruttrøyken steg (dette ér ville vesten). Alle kastet seg på bakken eller sprang for livet –og Rakoto tok bilder… Det ble noen utradisjonelle familiebilder kunne han fortelle, og ganske actionfylte, men ingen ville kjøpe dem etterpå, så den filmen brukte han forgjeves…

Altså, jeg trodde han kom for å be om penger/hjelp, da han var her i oktober, men han sa bare at han egentlig var lei av denne fattigdommen, og at han og kona hadde en plan for å komme seg ut av den. ”Jaha”, ”det hørtes jo greit ut!”, tenkte jeg. Han har jo fem unger også å ta vare på! Så lurte på om jeg ikke kunne skaffe ham et digitalkamera, for det å ta bilder er det litt penger i, og dette var noe han kunne. ”Nettopp”, tenkte jeg, ”nå ber han meg om å kjøpe et digitalkamera til ham”, tenkte jeg; ”still i kø!”. Men der tok jeg helt feil. Han fortalte at han skulle låne seg et kamera og jobbe ekstra hele julen – høysesong for freelance fotografer. I tillegg skulle han reise til Miandrivazo å hente avlingen fra markene sine (han har fortsatt å dyrke der selv om han nå har flyttet tilbake til Antsirabe). Jeg tenkte fortsatt mitt, og regnet med at neste gang han kom – over jul – ville han fortelle om at noen var blitt syke, avlingen ødelagt, eller fotograf-turneen hadde gått i minus og at han trengte penger til mat. Men du og du, og takk og lov der tok jeg feil. Denne fattige mannen og kona hadde gjort alt de planla, og i tillegg syklet rundt og samlet inn melk for å levere på et meieri. De hadde jobbet natt og dag. Så, da de var innom her i går hadde de med seg 200 000 Ariary (vel 500 kr – ikke mindre enn en formue for disse – en god månedslønn!) og spurte pent om å få lov å legge dem hos meg! De var redd de måtte bruke av dem hvis de hadde dem tilgjengelig. Og lå de hos meg kunne jeg kanskje til og med kjøpe et digitalkamera i Norge for dem. For de var lei av fattigdommen nå, og hadde bestemt seg for å gjøre alt for å jobbe og tjene penger nok til å investere litt i framtiden, og framtiden til Rakoto og familien ligger i et digitalkamera! Jeg måpte! De hadde rett og slett arbeidet seg til en løsning ut av dette, i en tid hvor Madagaskars befolkning er fattigere enn på svært lenge. Fototurneen hadde lagt av seg, og avlingen hadde vært god. Melketransporten hadde holdt unna for mat-utgiftene, så nå hadde de denne ganske så svimlende summen å investere i et digitalkamera.

Noen som har et til salgs, eller et forslag om en god modell? Jeg har 500 kr å bruke!

Det er blitt mars måned, og historien fortsetter: 

Tusen takk til Kristian Dragsund som leste bloggen og sendte sitt brukte, men svært gode EOS digitale speilreflekskamera helt gratis. Jeg leverte det til Rakoto forleden, sammen med pengene han hadde lagt igjen her. Han ble overvettes glad, og takket inderlig og på gassisk vis de som gav kameraet, de som tok det med hit til Madagaskar, vi som formidlet det, ja, alle som har bidratt. Men først og fremst takket han Gud, for det var ingen tvil: Dette var et konkret svar på Rakoto og familiens bønner. Det er i grunnen ganske stort å få være med på å være et konkret svar på noens bønner.